Metallica

Kill ‘Em All (1983)

Dette albumet står trygt og godt plassert i hylla. Kjøpte det kun for å gjøre samlingen komplett. Har aldri hatt noe sans for denne. Litt for masete og “umoden” lyd.

Ride The Lightining (1984)

På denne plata finner du to av mine favoritt Metallica låter. “For Whom The Bell Tolls” som tross alt er låta som fikk øynene mine opp for bandet, og den evig utrolige “Fade To Black”. Resten av låtene på plata er helt greie, men fortsatt mangler noe av dybden som du finner på de nyere albumene.

Master Of Puppets (1986)

Her begynner bandet virkelig å ta seg opp. Det finnes ikke en dårlig låt på plata, og det er en helt annen dybde og tyngde i musikken. (Bassisten Cliff Burton omkom dessverre i en bussulykke mens bandet var på turné i Sverige. Metallica vurderte da og legge opp, men fant ut at Cliff neppe hadde ønsket dette. Derfor fortsatte de, og Cliff ble erstattet av Jason Newsted).

…And Justice For All (1988)

Jeg har alltid syntes at dette albumet var et skritt tilbake for Metallica. Med unntak av “One”, “Harvester Of Sorrow”, “…And Justice For All” og “The Shortest Straw” syns jeg resten mangler noe vesentlig. Senere har jeg fått vite at Jason Newsted’s bass er dempet, og at de i stedet har “basset opp” gitar sporene. Når jeg så i ettertid har hørt på låtene, hører jeg godt at bassen er så godt som borte. Hadde vært moro om de hadde gitt ut en ReMaster av albumet, men det har kommet meg for øre at de ikke har noen planer om det. Jeg har også hørt rykter om at en del av fansen “droppet” Metallica etter denne “tabben”. I Følge Wikipedia var det ingen tabbe, men ble gjort med hensikt.

Metallica (Black Album) (1991)

Det er nok mange som er enig med meg og sannsnligvis like mange som er helt uenig når jeg sier at dette er det definitivt beste albumet til Metallica. Plata er så gjennomført bra og musikken er helt utrolig presis. Er riktig fryd for øret selv, nesten 20 år etterpå. Dette er det første albumet produsert av Bob Rock. Også med denne skiva mistet Metallica en god del av den gamle fans’en. Denne gang fordi mange mente Metallica ble for Pop-aktig og mente de ikke var trofaste mot sjangeren. Jeg er ikke enig. Her har Metallica lagt ned utrolig mye jobb. Tekstene er bedre, miksingen er bedre, og alt er mye mer presist. Mulig jeg ikke er så god til å “beskrive” musikk, men denne dybden og tyngden jeg alltid leter etter i musikk kommer her frem til sin fulle rett. Metallica hentet inn mye nye fans etter dette albumet, så tapet kan vel ikke sies å ha vært så stort.

Load (1996)

Tradisjonen tro siden forrige album, fortsetter Metallica å lage god musikk. De klarer ikke å overgå Black Album, men det skal nå litt til også. Musikken er like presis og Kirk sparer ikke på gitarsoloene sine. Load er godt variert, og fullspekket med rå tromme-soloer og gitar riff.

ReLoad (1997)

Her kan jeg bare repetere meg selv fra forrige album. Mye av årsaken til dette er at de fleste låtene ble skrevet til Load. Stilen er stort sett den samme, og låtene like bra.

St. Anger (2003)

Lenge måtte vi vente på dette albumet. Bandet måtte ha en pause. Da bandet igjen startet på nytt album hadde de store problemer. Atter en utsettelse ble det også da James Hetfield måtte til avrusing (Les mer på metallica.com). Da endelig nyheten kom om at Metallica hadde gått i studio, kom også den sørgelige nyheten at Jason Newsted trakk seg fra bandet. I stedet kommer bassisten Robert Trujillo (fra Suicidal Tendencies). Ventetiden ble lang, og skuffelsen stor da albumet endelig ble sluppet. Jeg måtte rett og slett tvinge meg selv til å høre albumet flere ganger i håp om at den skulle bli bedre, men nei… Hva skal jeg si? Har et inntrykk av at bandet vil ta igjen for “pop-kritikken”og at de er livredde for å bli for pusete. James Hetfield skriker mer enn han synger. Høres rett og slett ut som han ikke har det særlig godt. Både James og Kirk Hammet spiller som gale og Lars Ulrich banker løs på trommene som om de skulle være fulle av giftige slanger. Det finnes ikke mye melodi igjen… Ikke en eneste gitar-solo er å oppspore på hele albumet, og Lars har byttet ut skarptromma med noe som minner om en hul tam-tam tromme. Trommene til Lars som tidligere har vært den bærende trygge men likevel livlige grunnmuren i musikken er borte… Ødelagt… Erstattet av panikk og urytmisk rot. Gitar og trommer snakker over hode ikke sammen, og tempoet varierer på de merkeligste steder. Her er det ingen vits å finne frem terningen, for terningkast en er å overdrive.

Death Magnetic (2008)

Etter tragedien St. Anger, venter jeg nå på nytt album med stor skepsis. De to singlene som er utgitt hittil motsier hverandre ganske mye. Begge er mye bedre enn St. Anger. “The Day That Never Comes” er bra, men ikke på langt nær så god som flere av de gode gamle låtene. “My Apocalypse” har heldigvis mistet det meste av det negative fra St…., men likevel henger det igjen noe. Derfor blir det spennende å se hvordan resten av albumet blir, men jeg tør ikke ha for store forhåpninger.

Garage Days Re-Revisited (1987)

Coverlåter spilt in i garasjen til James Hetfield om vi skal tro ryktene. Coverlåter er det uten tvil.

Garage Inc. (1998)

Flere coverlåter.

S&M (1999)

Ikke vet jeg hva Metallica tenkte på da de spilte inn dette albumet, men det finnes sikkert de som liker plata. Idéen er forsåvidt god, og det kunne sikkert blitt bra også, men dette klinger ikke godt i mine ører. Får liksom ikke orkesteret til å stemme helt med bandet… Uanset. Dette er et Livealbum bandet gjorde sammen med San Francisco Symphony.