|
|
 Det er mange år siden jeg startet å lese Sandemoserien Heksemesteren. Det var i en periode jeg ikke var helt motivert til å lese, så jeg fokuserte dårlig, og datt av lasset på bok 4 eller 5. For ca 1 år siden tok jeg på nytt fatt på bok 1, og ble revet med i serien slik man burde. Jeg har lest en god del bøker i mitt liv, men når det kommer til Margit Sandemo, forventer man ganske mye. I hvertfall er det slik med meg. Sagaen om Isfolket satte jo en viss standard for Margit, og det må være vanskelig for en forfatter å levere bedre enn en slik serie.
Så hvordan leverer Heksemesteren opp mot forventningene?
Til å begynne med blir man fort kjent med Tiril, men i motsetning til Isfolket, der man knytter seg til karrakterene i serien på en helt unik måte, føler jeg ikke at hun går i den samme “dybden” med Heksemesteren. Jo, kanskje med Tirli, men resten av karrakterene blir man ikke kjent med på samme måte syns jeg.
I skrivende stund driver jeg med bok 13 “Klosteret i Tårenes Dal”, så det gjenstår fortsatt to bøker før jeg er ferdig med serien. Siden jeg har vært så dum å lese Sagnet om Lysets Rike før jeg fullførte Heksemesteren, aner jeg jo hva som skjer i siste bok, men det får stå sin prøve.
Det er mye godt lesestoff i denne serien, mye spenning og drama til tider, og en god slump overtro, underjordisk, overjordisk og overnaturlig for oss som liker det.
Det er sikkert mye mer å si om Heksemesteren, men jeg tror jeg stopper her. Serien kan jeg anvbefale på det sterkeste for de som liker denne sjangeren.
God Lesning ツ
 Det begynner å bli mange år siden jeg leste serien Sagnet om Lysets Rike, så det er kanskje litt urettferdig mot forfatteren og skrive anmeldelse av serien etter så lang tid. Men de inntrykkene jeg sitter igjen med er jo der tross alt.
Tabben jeg gjorde da jeg leste denne serien, var at jeg ikke hadde lest Heksemesteren først. Det hadde nok forklart en del ting jeg bare måtte gjette meg til, siden Lysets Rike er en ren fortsettelse av heksemesteren, og delvis Sagaen om Isfolket.
Margit har jo som kjent alltid vært glad i å skrive om overnaturlige ting. I Isfolket hadde de utvalgte og rammede overnaturlige evner. De som syns Isfolket er i overkant, kan bare glemme Sagnet om Lysets Rike. Personlig syns jeg det er helt greit med litt overnaturlige innslag, men selv for meg blir Lysets rike litt i overkant. Da tenker jeg ikke spesielt på de overnaturlige evnene til personene i serien, men alt det “unaturlige” hun finner på under skrivingen av disse bøkene. Hele serien foregår tross alt i jordens indre, og døde og levende lever sammen, og det er alver og millioner av år gamle vesener osv, osv.
Som nevnt er det mange år siden jeg leste denne serien, så jeg husker ikke mye av hendelsene og handlingen, men det inntrykket jeg sitter igjen med er at Margit hadde litt dårlig tid, og tok snarveier for å få serien ferdig. Det kan faktisk virke som Margit følte hun “måtte” skrive denne oppfølgeren, men at hun samtidig var litt lei?
Det jeg husker som mest irriterende da jeg leste bøkene, var at hun ofte laget i stand vansklige konflikter og situasjoner som faktisk gjorde det litt spennende. Men før jeg ante ordet av det, var konflikten løst pga. en enkel oppfinnelse av “Madragene” (Madragene er noen vesener med menneskekropp og tyrehoder som dukket opp i Heksemesteren. Disse er flere Millioner år gamle). Det var liksom aldri noen utfordringer for rollene i serien. Støtte de på noe problem, hadde de tilfeldigvis en eller annen merkelig oppfinnelse klar for hånden, og vips så var problemet løst.
Nå høres jeg kanskje negativ ut. Men når det kommer til Margit Sandemo, og etter å ha lest Isfolket, så forventer jeg litt mer enn jeg kanskje gjør av andre forfattere. Bøkene i seg selv er ikke dårlige. Margit er god på å skildre både personer og omgivelser. Historiene er som alltid veldig gode, men i Lysets Rike føler jeg at selve plottet blir litt søkt, og som sagt virker det mest som hun bare følte hun måtte avslutte de to andre seriene før hun kunne få de ut av kroppen.
Akkurat nå driver jeg med bok 13 av Heksemesteren, og etter det føler jeg for en Sandemo-pause. Men jeg tror nesten jeg må lese Sagnet om Lysets Rike opp igjen om ikke så lenge, mens jeg fortsatt har Heksemesteren friskt i minnet.
Skal du lese Sagnet om Lysets rike, anbefaler jeg å lese Heksemesteren først, og gjerne Isfolket før det også 
God lesning ツ
|
Alarm er tittelen på den første boka i serien.
Dette er ikke Margit Sandemo likt i det hele tatt. Vi oppholder oss i moderne tid, og historien omhandler de ansatte på en AMK sentral i Storestad. Hadde du ventet deg en serie med overnaturlige innslag er jeg redd du blir skuffet. Når jeg sier at dette ikke likner på Sandemo, er ikke det nødvendigvis en ulempe. Det kommer an på hva du er ute etter. Margit er som alltid dyktig på skildringen av personer og steder, og historien er absolutt god. Margit Sandemo skrev denne serien 79/80 år gammel. Jeg må si jeg blir fasinert over at hun likevel klarer å skildre ungdommer i 2004 slik hun gjør i denne serien.
I serien møter vi Lisa og kollegaene hennes, som alltid er parat til å rykke ut for å hjelpe mennesker i nød. I all slags vær, dag og natt, raser ambulansene av gårde for å hente syke og skadde og bringe dem til sykehus, der hjelpen venter.
Baksideteksten fra første bok:
Lisa har det ikke så lett for tiden. På sentralen i Storestad jobber hun i team med sin hemmelige kjærlighet, Martin, men han ser aldri hennes vei. På hjemmefronten har hun det heller ikke enkelt. Forholdet til samboeren Espen halter, og hun har mistanke om at han er utro… Så kommer storalarmen: En liten gutt er forsvunnet. Men tiden er knapp, og det er frost i luften. Vil de finne ham i tide?
Bøkene i serien:
-
- Alarm
- Anrop
- Vennskap?
- Nødsignaler
- Stjernestøv
- Glimt av evigheten
|
|
Henning Mankell er kanskje Sveriges største krimforfatter. Han har skrevet noen frittstående krimbøker, en god del romaner og ungdomsbøker, men mest av alt er han nok kjent for serien om Kurt Wallander. Det er utgitt 10 bøker i perioden 1991 – 2002 om Wallander.
I 2005 ble den siste boka “Før Frosten” utgitt som første film i Wallander serien med Krister Henriksson og Johanna Sällström i hovedrollene. det er totalt utgitt 10 filmer i denne serien i perioden 2005 – 2006. De 9 siste er ikke basert på bøkene, men fortsetter historien etter “Før Frosten”. Det er Henning Mankell som har skrevet disse historiene også. I tillegg er det utgitt en del filmer basert på bøkene med Rolf Lassgård i hovedrollen.
Kort fortalt er Kurt Wallander en halvfet politiførstebetjent ved Ystad politikammer i sør-Sverige. Ystad ligger rett utenfor Malmö i Skåne. Wallander er skilt og har en datter “Linda”.
Kurt Wallander leder en gruppe etterforskere ved Ystad politikammer. Kjernen i denne gruppen består av Kurt selv, Svedberg, Martinsson og Ann-Britt Höglund. I tillegg har vi åstedsgransker Nyberg, og i resepsjonen sitter Ebba. Disse karakterene er veldig forskjellige, men de jobber godt sammen som team. Likevel stoler nok Kurt mest på seg selv. Han bruker det meste av sin tid til etterforskningen av de forskjellige sakene, og han følger “ikke alltid” protokollen. Mang en gang reiser han ut på impuls, uten at noen aner hva han holder på med. Han utsetter seg selv for fare, og mobiltelefonen ligger som oftest alltid igjen hjemme, på kontoret eller i den gamle vrange Peugeot’en. Kurt sliter litt med helsa, og legen ber han roe seg litt ned i arbeidet og spise sunnere. Men Kurt Wallander får aldri ro i kroppen når han jobber med en sak. Det er stadig nye tråder å nøste opp, så det blir for det meste junkfood og lite søvn.
|
Henning Mankell skriver på en måte som gjør det lett og bli kjent med karakterene. Det er et aktivt tempo i historien uten at det er vanskelig å følge med. Utrolig gode bøker alle sammen. Anbefales på det sterkeste.
|
Når det kommer til filmene er det som nevnt tidligere 2 serier. Jeg hadde lest alle bøkene da jeg så min første film med Rolf Lassgård. Lassgård er omtrent som spyttet ut av bøkene i rollen som Kurt Wallander. Jeg syns i hvertfall han passer utrolig godt til det bildet jeg hadde etter å ha lest bøkene. Disse filmene, bl.a “Hundene i Riga”, “Villspor” og “Ett skritt etter” er basert på bøkene ved samme navn. Her er det som jeg skrev i “Bok vs. Film” en del avvik i historiene. Helt greie filmer alle sammen, kanskje en tanke b-filmer, men som fan av svensk krim sklir de glatt igjennom hos meg. Blir bare litt frustrert når de endrer på selve grunnmuren i bøkene når de omskapes til film. Men men… Sånn er det nå en gang alltid, og jeg har lært meg “delvis” å leve med det 
Den siste filmserien, som starter med den siste boka “Før frosten”, er av en helt annen kaliber. Her følger vi like mye Linda Wallander som i all hemmelighet har fullført politiskolen og fått seg jobb ved Ystad politikammer. Da jeg så den første filmen måtte jeg bare le. Kurt Wallander i skikkelse av Krister Henriksson… Jeg hadde jo ikke fått med meg at det var en helt annen serie med helt andre skuespillere, så jeg ble litt overasket. Men Henriksson viste seg raskt å gjøre en utrolig god jobb som Kurt Wallander. Ikke helt det bilde jeg hadde fra bøkene, men hele serien virker mer påkostet og profesjonell en den gamle serien. Nesten i klasse med den svenske krimserien “Beck”.
|
|
Ble anbefalt Varg Veum bøkene av en kollega i Oslo mens jeg leste Gunnar Staalesens bøker 1900, 1950 og 1999. På den tiden hadde jeg alltid med meg en bok på T-banen, så da han så Staalesen-boka på pulten lurte han på om jeg hadde lest noen av Veum bøkene. Jeg hadde knapt hørt om Gunnar Staalesen, så jeg ante ikke at han hadde en hel liten serie med krimbøker. Da jeg var ferdig med 1999, var jeg ganske imponert over denne forfatteren, så jeg dro med meg 3 pocket bøker fra en bokhandel på Oslo City. Husker ikke hvilken bok jeg startet med, men tror det må ha vært “I mørket er alle ulver grå”. Uansett… Lenge før jeg var ferdig med denne boka, måtte jeg ut å kjøpe de første bøkene. Jeg hadde jo bare tatt med meg 3 titler jeg fant. Når jeg faller for en bok, må jeg liksom lese de kronologisk. Måtte innom ganske mange bokhandler før jeg hadde hele serien på plass.
Varg Veum: Skilt med 1 barn (sønn), arbeidet tidligere som sosialarbeider, konstant blakk og veldig glad i et glass eller tre med Akevitt. Selvstendig næringsdrivende og praktiserer som privat etterforsker. Veum tar på seg alle typer oppdrag med unntak av ekteskapssaker. Hans sekretær, eller rettere sagt telefonsvarer er underarbeidet, så det blir sjelden nok til å betale alle regningene i bunken. Historiene utspiller seg for det meste i og rundt Bergen. I sin trofaste Corolla farter han rundt og erter på seg byens borgere.
Varg har en lei tendens til å være på feil sted til feil tid. Han snubler stadig over lik og må stadig forklare seg for Politiet. Førstebetjent Hamre behandler han ofte som misstenkt, selv om han nok innerst inne vet at Veum er uskyldig. Disse to har en herlig sarkastisk tone seg imellom gjennom de fleste bøkene. For å finne de personene han søker, missbruker han ofte ei gammel venninne i folkeregisteret. Han henter også ut en del informasjon fra en gammel bekjent som arbeider som journalist. Dette er vel stort sett de “vennene” vår gode Veum har.
Som nevnt er Veum som oftest på feil plass til feil tid. Når han er på sporet av noe(n), gir han seg ikke, og tråkker i salaten gang på gang. At han overlever skyldes mer flaks enn ferdighet i de fleste tilfeller, for det er ikke få som vil rydde denne mannen av veien. Han pirker ved de mørkeste og best skjulte hemmeligheter som helst ikke bør se dagens lys, og byens “Store sønner” ønsker ikke alltid at disse skal komme frem i dagen. Men av en eller annen grunn lander Veum alltid med begge bena på bakken, og får som oftest kjeltringene bak lås og slå.
| Dessverre er det mange år siden jeg leste bøkene om Veum, så historiene blander seg, og er ganske vage, men en ting er sikkert. Gunnar Staalesen er en førsteklasses krim-forfatter. Han er god i skildringen av personer, og han holder spenningen oppe på en utmerket måte. Det er ikke lett å legge fra seg en Staalesen bok. Gunnar Staalesen må dessuten være veldig glad i hjembyen Bergen. Jeg har aldri vært i Bergen, men er temmelig sikker på at jeg ville kjent meg igjen flere steder i denne byen etter å ha lest Varg Veum og andre av Staalesens bøker. Jeg har virkelig lyst til å se denne byen… |
|
Historiene til Staalesen er dessuten troverdige. De kunne ha skjedd. Det er stusselig med bøker der historien tar hel av, og du vet at “dette kunne ikke ha skjedd i virkeligheten”.
Så om du ikke er god på å lese mellom linjene… Mine varmeste anbefalninger for Varg Veum bøkene… (Filmene er bra, men bøkene er mye, mye bedre).
|
|
Sagaen om Isfolket ja. Det er serien som fikk meg til å begynne å lese bøker. Jeg gikk i 7 klasse på ungdomskolen, og mamma hadde ofte hintet om at jeg skulle “prøve å lese en bok”. Noe så gørr! Lese! Nei ellers takk.
En dag kom hun med “Trollbundet”. Bok nr. 1 av Sagaen om Isfoket. Kan du tenke deg noe så kjedelig? Sagaen om Isfolket. Nei… Hva i allverden trodde hun? Lese om et folk i gamle, gamle dager som bodde i telt og snøhuler? Nei det… Bortsett fra en del episoder med Rosenkål og Brokkoli, har det ikke vært mye tvang i heimen, og det ble det heller ikke denne gangen. Men mamma ba meg lese et kapittel. Et eneste kapittel i denne boka, og hun skulle ikke mase mer. Et kapittel… Jaja det var et ork, men om jeg slapp unna med det, så skulle jeg da få til det. Jeg var heller ikke dummere enn at jeg skjønte jeg faktisk måtte gjennomføre det. Ville nok bli nødt til å referere et og annet, så jeg satte i gang.
“En kveld sent på høsten 1581, da frostrøyken blandet seg med blodrødt brannskinn på himmelen over Trondheim, vandret to kvinner gjennom gatene uten å vite om hverandre.”
Urk… Et helt kapittel?
“Den ene var Silje, en knapt sytten år gammel pike med øyne som var uforstående og store av ensomhet og sult. Hun trakk skuldrene sammen for å beskytte seg mot kulden og stappet de blåfrosne hendene inn mellom klærne, som mest lignet sammensydde sekker. Om føttene hadde hun snøret noen skinnfiller utenpå de tynnslitte skoene, og over det nøttebrune håret hadde hun trukket det ullsjalet som hun også brukte til å krype inn i når hun kunne finne et sted å sove.”
Så langt var ikke dette spennende lesing, men da første kapittel var fortært, var det noe som fikk meg til å lese litt videre. Dette var jo spennende!
| Margit Sandemo har en fantastisk evne til å skildre personer, steder og hendelser. Etterhvert som jeg leste bøkene, ble jeg godt kjent med karakterene i bøkene. Fikk klare bilder av Isfolkets dal, Gråstensholm og Lindealléen. Ansikter, klær og situasjoner… Så alt for meg i klare bilder. Det er 20 år siden jeg startet på bok 1, og den dag i dag ser jeg for meg de samme bildene. Jeg har med tiden lest en god del bøker, men aldri senere har jeg lest en bok der omgivelser og personer er skildret så godt. Mange andre forfattere er også dyktige til dette, men de fleste må bøye seg i støvet for denne serien. Margit har senere skrevet flere serier, og ikke alle er like gode på dette området, men det er en annen historie… |
|
Sagaen om Isfolket… Jeg var oppslukt. Det gikk ikke en dag uten at boka var med i senga. De fire første bøkene ble slukt rått. Bok nr. 5 “Dødssynden”derimot var litt tung. Denne handlet om Cecilie Meiden som ble gravid etter å ha forført sognepresten. Jeg skjønner ikke hva som var “galt” med denne boka. Den ble liggende lenge mellom hver gang jeg tvang meg selv til å lese. Cecilie reiste til Danmark for å skåne presten, og havnet i tjeneste på slottet. Slik møtte hun Alexander Paladin. En kongelig offiser som fordi han er homofil skal straffes med døden. Det finnes ingen klare bevis, bare en anklage, så ved å gifte seg med Cecilie, redder han både seg selv fra døden, og henne fra skammen… Senere har jeg lest boken opp igjen, og det er faktisk en av de beste i serien. Det er selvfølgelig ikke mulig å si hvilken av bøkene som er best, men jeg må ha hatt en form for “Lesesperre” der en periode.
Som 13 årig gutt går det selvfølgelig ikke an å lese “kjærringbøker” som Isfolket, så dette var min lille hemmelighet. Men etter en tid, hørte jeg flere av jentene i klassen diskutere bøkene. Da kunne jeg ikke dy meg. Jeg måtte “stå frem”, og være med på diskusjonen. Var det noen som reagerte, fikk de bare beskjed om å lese bøkene selv før de dømte serien nedenom og hjem. Så sagt, så gjort. Plutselig var det flere av gutta i klassen som leste Isfolket. Jeg tror nesten halve klassen på rundt 30 elever, gutter som jenter var hektet. Hva var vel da mer naturlig når 9A og 9B skulle på klassetur til Valdres, enn å invitere forfatteren til en aften med fansen? Ingen hadde trodd Margit Sandemo ville svare på brevet noen av jentene hadde skrevet, men svar fikk vi, og Margit kom. På det tidspunktet leste jeg bok nr. 16 “Galgeblomsten”. Denne hadde min kjære mor hatt med seg i badstua på Bøler bad, så den var omtrent dobbelt så tykk som den burde. Derfor er det bok nr. 17 “Dødens have” jeg har stående i hylla signert av mesteren selv.
Isfolket starter med SIlje Arngrimsdatter som møter Tengel av Isfolket. De tar seg av søsterdatteren til Tengel, Sol Angelica, og Charlotte Meidens sønn Dag. Sammen får de også 2 barn Are og Liv Hanna. Charlotte Meiden. Datter av en godseier i Trondheim har født sønnen Dag i all hemmelighet. Silje tar seg av gutten, og som takk får Silje og Tengel overta en gård som etterhvert blir hetende Lindealléen. Her og på Gråstensolm gård i Gråstensholm sogn utenfor Christiania utspiller serien seg i generasjon etter generasjon. Familiemedlemer dør, og nye kommer til. Det er ikke til å legge under en stol at jeg av og til felte en tåre da enkelte av de kjære karakterene gikk bort. For som sagt er Margit Sandemo utrolig dyktig på å gi liv til karakterene sine. Jeg ble liksom kjent med dem, og glad i dem.
47 bøker er det utgitt i serien Sagaen om Isfolket. Jeg har lest bind for bind 2 ganger, og enkelte bøker har jeg lest separat i mellom disse to gangene. Hvem vet? Men høyst sansynlig så blir det også en tredje.
Så… Hvis du kjeder deg en kveld, og tilfeldigvis skulle ha bok nr 1 for hånden… Gjør meg en tjeneste… Les første kapittel, så skal jeg ikke mase mer…
|
|
|
21 mars 2012 | 
Nøkkelord: 
Kategori: 
Nyeste Kommentarer