Snart skjer det!

For de som ikke har fått det med seg, venter vi vårt tredje barn i desember. I skrivende stund er det 1 mnd. og 12 dager igjen til termin. De to vi har fra før kom 12 og 13 dager før termin, så vi håper det blir ca. 14 dager før denne gangen også. Litt kjedelig med fødsel på julaften Familiens siste bidrag er i god tradisjon også ei jente. Like greit, så har vi en del klær og vet hva vi går til.

Siden vi nå er kommet så langt i graviditeten (eller vi…? Joda… Vi), kan fødselen starte når som helst. Derfor skvetter jeg litt hver gang mobilen ringer og jeg ikke er hjemme. Ærlig talt så håper jeg fødselen starter som med de to andre. Tidlig på morgenen mens jeg fortsatt ligger og sover. Da er vi begge godt uthvilt… Jeg slipper å hive meg i bilen, kjøre superstresset 45 min for så å kjøre samme vei tilbake til sykehuset. (Nei jeg jobber ikke på sykehuset, men 5 min. unna).

Første fødsel skulle egentlig være planlagt keisersnitt på Ullevål 05.06.2001. Så lenge hadde ikke Silje planer om å vente, så tidlig på morgenen (jeg husker ikke hva klokka var), ble jeg vekt av Tone som sa “Jeg blør”. Aldri har jeg våknet så fort. Jeg skjønte med en gang hvor hun blødde. Jeg mener, selv om jeg bruker å være i koma om morgenen, var det en liten stemme som fortalte meg at “hun vekker meg ikke for litt blod på en finger”. Stresset som en vårkåt hannbikkje ringte jeg til Ullevål. Jeg tror jeg må ha både stammet og stotret. Dama i andre enden begynte å stille masse teite spørsmål som “Har hun rier?”, “Har vannet gått?”, osv… Samme det vel. Jeg skulle ha en unge. Ungen lå i seteleie, og skulle ha bursdagen sin 5 Juni. Nå hadde ungen bestemt seg for at dette var en dårlig dag å feire bursdag, og hun lengtet etter å møte pappa ikke sant? “Kan jeg få mamma’n i telefoen?” Lettet ga jeg fra meg dette vederstyggelige instrumentet som snakket så rart, og lot moren ta seg av damepraten. Selv gikk jeg for å slite kunstgress på verandaen i selskap av en Lucky Strike mens jeg nøye fulgte med på om samtalen skulle avsluttes. Vel inne igjen, fikk jeg beskjed om at vi kunne komme til Ullevål, men at det ikke var behov for å stresse. Ja riktig ja!!… Men vi fikk da oss en dusj begge to før jeg ringte etter Taxi… En Taxi som aldri kom… Jeg tok mobilen fatt for å få tak i en ny taxi, men da var det ikke mulig å komme igjennom hos taxisentralen… Heldigvis kom det en nabo som skulle til T-Banen. Hun fikk sendt en taxi ned til oss, og vi kom oss omsider til Ullevål. Timene gikk. Riene ble bremset med Bricanyl, for de hadde ikke tid til oss riktig enda, for de hadde et akutt tilfelle, men vi var neste i køen. Selvfølgelig kom det et og enda et akutt tilfelle før vi endelig ble dresset opp i grønne fine klær og sendt opp på en operasjonssal. Endelig 29.05.2001 kl. 18:40 fikk vi møte verdens skjønneste lille skapning. Silje var kommet til verden, og vår lille familie var stiftet.

Andre gang vi skulle forøke familien, fikk vi termin 18.11.2004, skulle Tone føde normalt. Ja det visste vi jo ikke til å begynne med, men det var et ønske, og siden alt sto bra til, og barnet la seg med hode ned, gikk jo dette fint. Veldig utålmodig mot slutten med smerter og plager, prøvde Tone alle kjerringråd hun kom over. Jeg tror ikke jeg husker alle, men hun drakk Bitter Lemon til den store gullmedaljen dyttet i seg et par hele ananas på et par dager, hyrdestund ble selvfølgelig prøvd, men ingen resultat. Rødvin var jo et råd vi hadde hørt, men alkohol og gravide… Ikke så bra. Likevel ble det til at vi slo sammen flere gode råd på kvelden 4 november. Vi spiste overkrydret taco med hot saus og masse frisk hvitløk, Tone drakk et halvt glass rødvin, og vi la oss tidlig… Om dette hadde noen effekt eller om det var tilfeldig kan vi aldri få svar på, men tidlig morgenen etter ble jeg vekt av “Vannet har gått”… Ikke like rask våken denne gangen, sendte jeg Tone i dusjen. Slumret litt (noe jeg har fått kjeft for i ettertid) før jeg selv tok en dusj, og vi kom oss av gårde. Det ble mye venting på sykehuset. Tiden gikk, og det ble en lang fødsel. Jordmoren stresset Tone noe forferdelig, og ventet for lenge med å gi bedøvelse. Da jordmor endelig ville gi bedøvelsen hadde Tone fått litt feber, og måtte klare seg uten. De satte i gang med drypp, og til tross for at Tone ba om litt pause, var det ikke snakk om. Når Tone skrek av smerte (og hun skrek nesten ikke i det hele tatt sammenliknet med hva jeg har sett på TV og hørt av andre), fikk hun nærmest beskjed om å ta seg sammen. Jeg kommer virkelig til å sette meg på bakbeina om vi får dette skrekkelige trollet en gang til. Feig som jeg er, turte jeg ikke se “der nede” da hodet kom til syne. Jeg fant det best å vente til vi kunne hilse på jenta sammen. Presis kl. 18:30 deiset Lene i “bordet” (en plate i fotenden av fødesenga) med et “klunk”. Jeg beit raseriet i meg, for de skal da vel for pokker ta imot ungen???!!! Navlestrengen overlot jeg til fagfolk å klippe. Jeg kan se mye rart på TV, men klippe navlestreng… Nei takk… Atter en gang var verdens skjønneste lille skapning kommet til verden, og vi var mer eller mindre blitt en kjærnefamilie. 2 unger og stasjonsvogn

Ja… Så nå sitter jeg her da, og lurer på hva som venter denne gangen? Har de sett rett på ultralyden? Blir det Tone, jeg og tre prinsesser? Kommer teorien min om fødsel ca. 14 dager før til å slå til? Rekker vi å få på plass barneseng, vasket klær, montert stellebord og kanskje t.o.m. pusset opp badet? Går alt bra under fødsel? Mye å tenke på… Et par ting er i hvertfall sikkert. Navlestrengen skal jeg ikke klippe. Det er skummelt… Vi har fortsatt samme stasjonsvogn. I den er det ikke plass til mer enn 2 barneseter. Det samme gjelder for min gamle sedan… Vi må nok se oss om etter en ny bil, men lommeboka og dagens rente er ikke helt enig. Så inntill vi vinner i Lotto, får vi kjøre 2 biler når vi skal ut på noe alle sammen. Det får stå sin prøve…